Den 30. september 1948 publiserte den tyske avisen Die Zeit reportasjen «Oppstand bak jernteppet». Journalisten Kurt Gelsner skildret ukrainske flyktninger i etterkrigstidens Tyskland og møtet med en ung partisankommandant. Reportasjen gir et innblikk i den ukrainske motstandsbevegelsens virksomhet og kampen for et selvstendig Ukraina.
I den tyske byen Regensburg forandret gatebildet seg allerede før man nådde bommen ved flyktningleiren i bydelen Ganghofersiedlung. Kirkenes løkkupler og husenes grovpussede fasader vitnet fortsatt om at dette var Bayern. Men mellom hus, hager og små gangveier hadde tusenvis av ukrainske flyktninger skapt omgivelser som minnet om hjemlandet de hadde mistet.
Mange hadde flyktet fra forfølgelse og undertrykkelse under de kommunistiske regimene i Øst-Europa. Det avskjermede og bevoktede området kunne et øyeblikk minne om steder langs elvene Don, Dnipro eller Donets. Likevel hørtes det sjelden latter. Fattigdom, frykt og tap hadde satt dype spor. Fremmede ble møtt med forsiktighet og mistillit.
Meldinger fra hjemlandet
Ifølge reportasjen nådde nyheter fra Ukraina fra tid til annen frem til flyktningene i Tyskland. Væpnede grupper fra Den ukrainske opprørshæren (UPA) skal ha tatt seg gjennom Øst-Europa og nådd frem til den amerikanske okkupasjonssonen. Ankomsten deres ga nytt håp til landsmenn som hadde mistet kontakten med hjemlandet.
Gelsner beskrev partisanenes virksomhet som et uttrykk for ukrainernes ønske om selvstendighet. Han fremhevet at den væpnede kampen fortsatte bak jernteppet, til tross for Sovjetunionens militære overlegenhet.
Den 24 år gamle partisankommandanten Berkut
En av personene Gelsner møtte, var en kraftig bygd ukrainer på 24 år. Han hadde ledet en væpnet gruppe på en marsj vestover. Det virkelige navnet hans sto oppført i kirkeboken i hjemsognet, men blant partisanene ble han kalt Berkut, et navn som viser til kongeørnen.
På det enkle rommet sitt viste Berkut frem en samling fotografier. Noen forestilte partisaner i skogene, både med og uten våpen. Andre viste gudstjenester under åpen himmel, motstandsfolk ved falne kameraters graver og stridende som søkte dekning mellom busker og trær. På flere av bildene var det også unge kvinner.
Berkut understreket at kvinnene ikke bare deltok i avdelingenes daglige virksomhet. Ifølge ham bar de også våpen og deltok i kampene på lik linje med mennene. Fotografiene skulle derfor ikke oppfattes som idylliske skildringer av livet i skogen.
Våpen, uniformer og Ukrainas trefork
Et gruppefotografi viste uniformer og militært utstyr av forskjellig opprinnelse. Blant utstyret fantes både tsjekkiske, russiske og polske uniformsdeler. Berkut forklarte at partisanene selv måtte skaffe våpnene og ammunisjonen de trengte. De kunne ikke regne med regelmessige forsyninger utenfra.
Til tross for de forskjellige uniformene bar soldatene den ukrainske treforken, Tryzub, på hodeplaggene sine. Symbolet representerte Ukrainas kamp for selvstendighet. For Berkut markerte det forskjellen mellom en organisert militær bevegelse og vanlige væpnede grupper.
Han beskrev en organisasjon med militære grader og avdelinger som strakte seg fra mindre grupper til regimenter. Bruken av skriftlige meldinger ble begrenset for å redusere risikoen for å bli oppdaget. Ifølge hans beretning ble etterretninger og ordrer likevel formidlet mellom avdelingene.
Partisanenes kampmetoder ble forklart med den store forskjellen i militær styrke. De sovjetiske avdelingene hadde tunge våpen og store styrker. Motstandsbevegelsen var derfor avhengig av skogsterreng, bevegelighet, overraskelsesangrep og lokalkunnskap. Berkut hevdet at det fantes områder der sovjetiske styrker bare våget å bevege seg i større grupper.
Forholdet til tyske og russiske styrker
Under samtalen tok Gelsner opp mistanken om at den ukrainske partisanbevegelsen hadde tatt opp tidligere SS-soldater og menn fra den russiske generalen Andrej Vlasovs styrker. Spørsmålet vakte irritasjon hos Berkut.
Berkut opplyste at han personlig hadde kjempet mot den tyske sivile administrasjonen, SS, Gestapo og det tyske politiet i 1943. Han avviste at tidligere fiender uten videre kunne bli allierte. Ifølge hans beretning hadde verken han eller hans nærmeste kamerater tjenestegjort i Den røde armé.
Han fortalte at partisanene først hadde kjempet mot det nasjonalsosialistiske Tyskland og deretter mot Sovjetunionen. Samtidig opplyste han at det fantes tyskere blant partisanene som hadde unnsluppet sovjetisk fangenskap. Berkut skilte i sin fremstilling mellom de nazistiske myndighetene og Wehrmacht, som han omtalte i mer positive vendinger.
Partisanenes baser i Vest-Ukraina
Ifølge reportasjen var motstandsbevegelsens militære virksomhet etter våren 1944 hovedsakelig rettet mot sovjetiske styrker og deres lokale allierte. Partisanene hadde baser i skogområder nær Stanislav, dagens Ivano-Frankivsk, samt rundt Stryj, Sambir og Lviv og i Karpatene.
Når operasjoner skulle gjennomføres, forlot mindre grupper skjulestedene sine for å angripe. Deretter trakk de seg tilbake før de sovjetiske styrkene rakk å slå tilbake. Berkut beskrev et omfattende nettverk der etterretninger raskt kunne spres mellom forskjellige deler av Ukraina.
Gelsner beskrev enkle skoghytter og jordhuler, men også omfattende underjordiske anlegg. Lagre, sykestuer og befestede stillinger skal ha ligget fire til ti meter under bakken. Byggingen av disse anleggene hadde krevd mye arbeid.
Den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD hadde gjennomført omfattende operasjoner mot partisanenes skjulesteder. Ifølge reportasjen hadde mellom 40 000 og 60 000 velutrustede sovjetiske soldater deltatt i operasjonene. Til tross for innsatsens omfang hadde partisanene ifølge beretningen fortsatt virksomheten sin.
Målet om et selvstendig Ukraina
Til tross for Sovjetunionens overlegne ressurser mente ikke Berkut at den væpnede kampen var håpløs. Han understreket at målet var et selvstendig Ukraina, og at kommende generasjoner måtte fortsette kampen dersom hans egen generasjon ikke lyktes.
Den politiske visjonen han beskrev, omfattet også et landbruk uten sovjetiske kollektivbruk. Han opplyste at partisanene angrep kolkhoser og ødela bygninger, maskiner og utstyr. Ifølge hans beretning ble det også gjennomført angrep på transporter og den sovjetiske sikkerhetstjenestens lokale anlegg.
Berkut hevdet at tyske krigsfanger var blitt befridd under enkelte slike angrep. Han beskrev også angrep på NKVDs baser i byene. Virksomheten skulle ifølge ham vise omverdenen at den sovjetiske militærmakten ikke var uovervinnelig.
Marsjen vestover i 1947
I september 1947 fikk Berkut ordre om å lede en væpnet gruppe vestover. Oppdraget var å ta seg frem til den vestlige okkupasjonssonen og fortelle om motstandsbevegelsens virksomhet. Andre grupper hadde allerede gjennomført lignende marsjer, mens flere avdelinger fulgte etter.
Ifølge Berkut varte ferden i omtrent to og en halv måned. Gruppen hadde måttet kjempe seg frem flere steder underveis. De forskjellige partisanavdelingene som klarte å nå Vesten, hadde opplevd mye av det samme.
Han opplyste at partisanene kunne erobre våpen og utstyr fra motstanderne, også fra avdelinger som hadde mottatt sovjetiske våpenleveranser. Han fortalte dessuten at partisanene hadde fått ordre om å unngå å bli tatt levende til fange.
Da reportasjen ble skrevet, ventet partisanene i Tyskland på nye instrukser. Berkut håpet at beretningene deres ville skape større internasjonal forståelse for Ukrainas kamp for selvstendighet. Han regnet også med muligheten for å vende tilbake østover og fortsette kampen.
Partisanenes ferd gjennom Polen og Litauen
Reportasjen ble avsluttet med opplysninger om en annen partisanavdeling som var blitt sendt nordover gjennom skogområder. Bakgrunnen var den polske statens tvangsforflytninger av ukrainere i etterkrigsårene. Avdelingen skal ha fått i oppdrag å beskytte landsmenn som ble rammet av forflytningene.
I lang tid hadde ingen hørt noe fra gruppen, som beveget seg nordover gjennom skogene om natten. Senere begynte litauiske aviser å rapportere om væpnede sammenstøt med grupper som de kommunistiske myndighetene betegnet som fiendtlige. Ifølge Gelsners reportasje tydet opplysningene på at de ukrainske partisanene fortsatt var aktive flere steder i Øst-Europa.
Berkut og hans følgesvenner fremsto dermed som representanter for den ukrainske motstandsbevegelsen overfor et vesteuropeisk publikum. Beretningene deres handlet om krig, flukt og kampen for et selvstendig Ukraina.
Kilde: Kurt Gelsner, «Aufstand hinter dem Eisernen Vorhang», Die Zeit, nr. 40, 30. september 1948.
Flere artikler fra InformNapalm
Materialet kan fritt deles og republiseres med kildehenvisning. Creative Commons – Navngivelse 4.0 Internasjonal (CC BY 4.0). Følg oss på Facebook og X.
InformNapalm mottar ikke økonomisk støtte fra noen regjering eller sponsor. Arbeidet finansieres utelukkende av frivillige bidrag fra enkeltpersoner og lesere. InformNapalm kan også støttes med månedlige små donasjoner via BuyMeACoffee.
