InformNapalm presenterer her en artikkel av Ljubov Tsybulska, leder for gruppen som analyserer hybride trusler ved Ukrainas krisemediesenter. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Uchoose.info og gjengitt av InformNapalm 18. november 2020. Eksemplene og vurderingene må leses i lys av tidspunktet da teksten ble skrevet.

FBI og jakten på gjerningsmennenes atferdsmønstre

På 1970-tallet opprettet FBI en egen enhet for gjerningsmannsprofilering. Tanken var enkel: Ved å undersøke de psykologiske profilene til pågrepne seriemordere og seksualforbrytere kunne etterforskerne finne mønstre som hjalp dem med å oppklare lignende forbrytelser. Ifølge tallene som gjengis i den opprinnelige artikkelen, utgjorde seriemord den gangen rundt én prosent av alle drap i USA.

Etterforskerne fant flere fellestrekk i gjerningsmennenes atferd. Noen seriemordere hadde seksuelle motiver, noen valgte ofre fra sin egen befolkningsgruppe, og andre tok med seg eiendeler fra ofrene eller vendte tilbake til åstedet for å gjenoppleve drapet. Slike trekk gjaldt ikke alle, men de kunne gi politiet holdepunkter for å forstå og forutsi en bestemt gjerningsmanns handlinger.

FBI ønsket å bruke denne kunnskapen til å lokke fram og pågripe etterlyste drapsmenn. Dermed oppsto også tanken om å samarbeide med mediene og offentliggjøre bevisst uriktige opplysninger for å fremkalle en bestemt reaksjon hos den man jaktet på. John Douglas og Mark Olshaker beskriver dette arbeidet i boken Mindhunter, som også har inspirert TV-serien med samme navn.

En grunnleggende idé bak gjerningsmannsprofilering er å studere motparten grundig, forstå hvordan vedkommende tenker, og bruke denne innsikten til å påvirke atferden. Metodene FBI tok i bruk, er etter mitt syn et godt eksempel på prinsippet bak refleksiv kontroll.

Vladimir Lefebvre og teorien om refleksiv kontroll

Sovjetiske forskere hadde imidlertid begynt å studere refleksive prosesser systematisk omtrent ti år før FBI utviklet sitt profileringsarbeid. Psykologen og matematikeren Vladimir Lefebvre, som først arbeidet i Sovjetunionen og senere i USA, var en av grunnleggerne av teorien om refleksive spill. På 1960-tallet formulerte han en definisjon av refleksiv kontroll:

«En prosess der den ene parten overfører grunnlaget for å treffe en beslutning til den andre parten.»

Dette skjedde midt under den kalde krigen. Informasjon var blitt en slagmark der stormaktene forsøkte å overgå hverandre med påstander om teknologiske og militære framskritt. Etterretningstjenestene og mediene var viktige redskaper. Både Sovjetunionen og USA ville demonstrere sin styrke, skremme motparten og samtidig tære på motstanderens økonomi gjennom stadig høyere forsvarsutgifter.

Sovjetunionen arrangerte blant annet iscenesatte militærparader for vestlige etterretningsobservatører. Her ble det vist fram attrapper av ballistiske missiler med tilsynelatende enorme stridshoder. Hensikten var å få Vesten til å overvurdere den sovjetiske missilkapasiteten.

Slik ble det tydelig hvor mange muligheter som fantes til å manipulere en motstander. Målet med refleksiv kontroll er å endre motstanderens atferd uten at vedkommende forstår at beslutningen ikke er truffet på et fritt og uavhengig grunnlag. Beslutningen er til ulempe for den som påvirkes, men det går gjerne først opp for vedkommende når det er for sent.

Sovjetiske militærteoretikere, og senere russiske, har viet denne metoden stor oppmerksomhet. Da jeg samlet stoff til denne artikkelen, fant jeg flere titalls skrifter av sovjetiske og russiske militærteoretikere. Begrepet forekommer også i strategiske dokumenter fra generalstaben i Russlands væpnede styrker. Teorien går så langt som til å beskrive nøye tilrettelagte situasjoner som skal få motparten til å reagere på en bestemt måte.

Refleksiv kontroll i russisk militærteori

I oktoberutgaven av det russiske forsvarsdepartementets tidsskrift Vojennaja Mysl (Militær tenkning) fra 2020 behandles refleksiv kontroll i forbindelse med sjøstrid. Tidsskriftet er beregnet på blant andre høyere offiserer og lærere ved militære utdanningsinstitusjoner.

Artikkelforfatteren Irina Sitnova, som har doktorgrad i sosiologi, beskriver psykologiske og kognitive vansker som kan oppstå under sjøstrid. En soldat kan få problemer med konsentrasjonen, oppleve forbigående hukommelsestap eller glemme hva han skal gjøre, og i hvilken rekkefølge. Hun bruker også uttrykket «falsk idioti» om en tilstand der soldaten ikke klarer enkle beregninger eller logiske slutninger. Ifølge Sitnova kan slike vansker ramme et helt skipsmannskap.

«Disse forholdene gir oss muligheter til å påvirke motstanderen. Vi kan få motstanderen til å misforstå våre handlinger, gi ham et fordreid bilde av stridssituasjonen, forstyrre beslutningsprosessen, få motstanderen til å trekke gale slutninger, oppmuntre til handlinger som er ugunstige for ham, og lede oppmerksomheten mot problemer som ikke har noe med stridsoppgaven å gjøre. Refleksiv kontroll er alltid knyttet til ubevisste prosesser.»

Sitnova fortsetter med å beskrive hvilke virkemidler som kan brukes:

«List og kamuflasje, styrkedemonstrasjoner, økt militær beredskap eller forflytning av styrker til kriseområder, desinformasjon, spredning av rykter og stemninger som skaper panikk, og iscenesettelse av handlinger fra soldater, politi eller sikkerhetsstyrker som oppfattes som uakseptable og fordømmes av samfunnet.»

Poenget er ikke bare å gi motstanderen feilaktige opplysninger. Informasjonen og handlingene skal føre til at motstanderen selv velger en framgangsmåte som tjener angriperens interesser.

Den vestlige parallellen – påvirkning av oppfatninger

En vestlig parallell til refleksiv kontroll er det som på engelsk kalles perception management, altså styring av hvordan mennesker oppfatter en situasjon. I dokumenter fra USAs forsvarsdepartement beskrives dette som tiltak rettet mot utenlandske målgrupper. Her ligger det etter mitt syn en viktig forskjell fra russisk praksis. Kreml bruker refleksiv kontroll både utenlands og overfor sin egen befolkning.

Det amerikanske utgangspunktet innebærer også at motparten betraktes som et selvstendig handlende subjekt, mens russiske militære teoretikere ofte omtaler motparten som et objekt for påvirkning. Russland tar slike metoder i bruk uavhengig av forholdet til det enkelte landet. Også stater som mener de har et vennskapelig forhold til Russland, kan dermed bli mål for operasjoner med refleksiv kontroll.

Hos amerikanske forfattere opptrer perception management ofte sammen med begreper som strategisk kommunikasjon og offentlig diplomati. Slik jeg leser disse forfatterne, legger den amerikanske tilnærmingen større vekt på myk makt og mindre på aggressiv undergravingsvirksomhet. FBI har dessuten regnet utenlandsk påvirkning av virkelighetsoppfatningen som en av åtte sentrale trusler mot USAs nasjonale sikkerhet, sammen med blant annet terrorisme, angrep mot kritisk infrastruktur og spionasje.

Brigadegeneral Matteo Martemucci, som har arbeidet med etterretning ved USAs cyberkommando, gir et enkelt eksempel fra soldatenes hverdag. En soldat som kjenner lokale skikker og det politiske klimaet, kan ta av seg solbrillene i møte med lokalbefolkningen. Slik kan han motvirke forestillingen om at amerikanske soldater er følelsesløse roboter som folk bør holde avstand til.

Eksempelet viser at påvirkning av oppfatninger ikke nødvendigvis handler om hemmelige operasjoner eller falske nyheter. Også en liten handling kan få betydning for hvordan en militær styrke blir oppfattet.

Mediene som redskap for psykologisk påvirkning

Martemucci trekker også fram et eksempel fra Libanon i september 2006. Ifølge hans framstilling plasserte Hizbollah likene av kvinner og barn på et sted der israelske kampfly tidligere hadde angrepet et militært mål. Hensikten skal ha vært å skape inntrykk av at Israel med vilje hadde angrepet uskyldige sivile.

Bildene ble ifølge Martemucci fanget opp av internasjonale medier og bidro til omfattende fordømmelse av de israelske luftangrepene. Han mener Hizbollah på denne måten brukte mediene som en kraftforsterker i den psykologiske krigføringen. Dette er Martemuccis beskrivelse og påstand, ikke en selvstendig bekreftet framstilling av alle omstendighetene ved hendelsen.

Propaganda og nye muligheter for påvirkning

Den britiske forskeren Philip Taylor sidestiller i stor grad perception management med propaganda. For mange har ordet propaganda en sterkt negativ klang, og derfor forsøker man gjerne å unngå det. Taylor mener imidlertid at propaganda i utgangspunktet er et verdinøytralt begrep: en prosess der noen søker å overbevise andre til fordel for den som står bak påvirkningen.

Også USAs forsvarsdepartement har brukt en slik forståelse. Her beskrives propaganda som kommunikasjon som skal støtte nasjonale mål ved å påvirke meninger, følelser, holdninger eller atferd hos en gruppe til fordel for avsenderen.

Den teknologiske utviklingen, særlig framveksten av sosiale medier, har gitt refleksiv kontroll nye muligheter. Vår gruppe for analyse av hybride trusler ved Ukrainas krisemediesenter har sett eksempler på at ukrainske politiske ledere har tatt beslutninger på grunnlag av desinformasjon som ble spredt i Telegram-grupper. Dette var særlig aktuelt i periodene før og etter valg.

Psykologiske spill, utmattelse og demoralisering

Når refleksiv kontroll rettes mot sivilbefolkningen, er utmattelse og demoralisering blant de farligste virkemidlene. I det russiske tidsskriftet Vojennaja Mysl understrekes også betydningen av psykologiske spill. De beskrives som en form for samspill mellom den som utøver kontroll, og den som utsettes for den, innenfor regler som begge parter forholder seg til.

To av spillene som omtales, vakte særlig min interesse: «uorden» og «absurditet». Begge tar sikte på å skape kaos gjennom en vedvarende følelse av urettferdighet. Det er verdt å understreke at disse betegnelsene ikke er hentet fra Eric Bernes kjente bok Games People Play. De står i en publikasjon beregnet på Russlands øverste militære ledelse.

Ukrainas nyere historie rommer mange eksempler på slik påvirkning. Jeg vil trekke fram to tilfeller der det russiske opplegget etter min vurdering ble gjennomført nesten som etter en dreiebok.

Ilovajsk i 2014 – omringning og informasjonskaos

Under kampene ved Ilovajsk i 2014 meldte russiske medier gjentatte ganger at ukrainske avdelinger var omringet. Det russiske uttrykket «kotel», som betegner en omringet militær styrke, ble tatt opp i ukrainske medier og senere brukt av ukrainske politikere. Panikken spredte seg i landet.

Familier og venner ringte soldatene ved fronten og ba dem flykte, forlate stillingene sine og unnlate å følge ordre fra befalet. Forvirringen som oppsto i informasjonsstrømmen, svekket den ukrainske siden ytterligere. Etter min vurdering bidro denne påvirkningen til at situasjonen kom ut av kontroll.

Russiske styrker lovet en korridor som de ukrainske soldatene kunne trekke seg tilbake gjennom, men åpnet ild mot dem da de forsøkte å forlate området. Ifølge tallet som gjengis i originalartikkelen, ble rundt 300 ukrainske soldater drept.

Novi Sanzjary i 2020 – frykt for koronasmitte

I Novi Sanzjary i Poltava-regionen mottok innbyggerne i 2020 brev og meldinger som tilsynelatende kom fra sentrale myndigheter. De hevdet at ukrainske statsborgere som skulle evakueres fra Kina til stedet, var smittet med covid-19.

Frykten for den nye og lite kjente sykdommen fikk folk ut i gatene. Demonstranter kastet stein mot bussene som fraktet de evakuerte. Bildene av angrepene gikk verden rundt. Russiske medier spredte dem videre og forsterket dermed fortellingen om Ukraina som en svak og tilbakeliggende stat, uten institusjoner som var i stand til å opprettholde orden.

Etter min vurdering viser også dette tilfellet hvordan frykt og følelsen av urettferdighet kan få mennesker til å vende seg mot sitt eget samfunn. Det betyr likevel ikke at alle deler av hendelsesforløpet dermed er dokumentert som resultatet av én koordinert russisk operasjon.

Når påvirkningen vender samfunnet mot seg selv

I begge tilfellene ble sinnet og følelsen av grov urettferdighet rettet mot ukrainerne selv, ikke mot den ytre fienden. Også russiske militære forfattere har drøftet denne virkningen. Etter min vurdering ble mange ukrainere overbevist om at landets politiske og militære ledelse var selve årsaken til problemene. I virkeligheten var også myndighetene, på samme måte som resten av samfunnet, utsatt for påvirkning.

Kaos kan skapes gjennom et vedvarende informasjonspress, en overvekt av negative nyheter og en politisering av alle sider ved hverdagslivet. Det svekker tilliten til institusjonene og framkaller konflikter og splittelse. Jo mer splittet samfunnet blir, desto større fordel får motstanderen. Dette er særlig alvorlig for Ukraina, der ytre russisk aggresjon kommer i tillegg til indre motsetninger mellom prorussiske og proukrainske grupper.

En stadig kamp for «rettferdighet på alle fronter» kan gi mennesker en følelse av nederlag og håpløshet. Etter hvert kan dette lamme evnen til motstand. Den som klarer å fordele kreftene sine klokt og ikke gir opp ved neste påståtte «svik», står sterkere.

Når alt rundt oss ser ut til å stå i brann, bør vi stanse opp og spørre oss hvem som kan ha interesse av å skape en slik situasjon. På statlig nivå må vi undersøke fienden like systematisk som fienden undersøker oss. Ukraina har begrensede ressurser til offensive operasjoner. Men ved hjelp av refleksiv kontroll kan vi likevel overraske angriperen på hans eget territorium.

Tekst: Ljubov Tsybulska, leder for gruppen som analyserer hybride trusler ved Ukrainas krisemediesenter. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Uchoose.info og gjengitt av InformNapalm 18. november 2020.

Flere artikler fra InformNapalm

• Sverige og Finland styrker forsvarssamarbeidet i Østersjøen
• Ukrainas marine slår til mot kystmissilsystemet Bastion på Krim
• Russlands dronetrussel 2026–2027 og hva NATO kan lære av Ukraina

Materialet kan fritt deles og republiseres med kildehenvisning. Creative Commons – Navngivelse 4.0 Internasjonal – CC BY 4.0. Følg oss på Facebook og X.

InformNapalm mottar ikke økonomisk støtte fra noen regjering eller sponsor. Arbeidet finansieres utelukkende av frivillige bidrag fra enkeltpersoner og lesere. InformNapalm kan også støttes med månedlige små donasjoner via BuyMeACoffee.