Krigen mellom Ukraina og Russland dreier seg ikke bare om territorier og militære operasjoner. I denne artikkelen presenterer Roman Burko, grunnlegger av det internasjonale frivillige etterretningsnettverket InformNapalm, sin analyse av konflikten og dens konsekvenser for mennesker i Ukraina, de okkuperte områdene og Russland.

Konflikten handler også om identitet, politisk lojalitet og konkurransen mellom ulike samfunnsmodeller. Samtidig som Russland forsøker å opprettholde sitt imperialistiske system gjennom propaganda, assimilering og undertrykkelse, vokser motstanden mot denne modellen både i de okkuperte områdene og i Russland.

Konflikten utover territoriene

Ideen til denne artikkelen oppstod mens jeg lyttet til et intervju med den britiske journalisten og forfatteren Peter Pomerantsev for den ukrainske mediekanalen Ukraïner Q.

Artikkelen bygger samtidig på personlige historier fra tre personer som de siste tolv årene har vært aktive frivillige i InformNapalm. De har bidratt til omfattende innhenting av etterretning om russiske militære anlegg og mistenkte krigsforbrytere.

De forenes av én avgjørende omstendighet. Alle har ukrainsk opprinnelse, men vokste opp i Russland og har russisk statsborgerskap. I noen tilfeller var moren eller faren ukrainsk. I andre tilfeller stammer den ukrainske bakgrunnen fra besteforeldre. De skiller seg fra hverandre når det gjelder alder, yrkesbakgrunn og livserfaring, men forenes av en sterk vilje til å kjempe for rettferdighet.

De valgte ikke symbolske enmannsprotester. I stedet valgte de motstand innenfra gjennom etterretningsarbeid og støtte til Ukraina midt i et miljø preget av russisk propaganda og imperialistisk tenkning.

Nettopp disse historiene førte til innsikten om at krigen mellom Ukraina og Russland ikke bare handler om territorier eller geopolitisk innflytelse. Den handler også om mennesker, identitet og retten til selv å avgjøre hvem man er utenfor det imperialistiske tankesystemet.

En særlig takk rettes også til Maksym Maiorov fra forskningssenteret for sikkerhetsstudier Prometheus for viktige bidrag til teksten. Det er symbolsk at han samtidig lyttet til det samme intervjuet med Peter Pomerantsev da han ble bedt om å lese gjennom artikkelutkastet. Artikkelen ble dermed et resultat av erfaringer og observasjoner fra mennesker som på nært hold har sett hvordan det russiske imperialistiske systemet fungerer og hvordan det gradvis begynner å svekkes.

Hvordan Ukraina kan bryte ned det russiske imperialistiske paradigmet og vinne mennesker over på sin side

I intervjuet beskrev Peter Pomerantsev kollektiv narsissisme som en av grunnpilarene i det russiske samfunnet og den imperialistiske verdensforståelsen. Dette resonnementet stemmer godt overens med erfaringene fra de postsovjetiske grenseområdene i Ukraina.

Dette gjelder særlig Donbas og Krim. På 1990- og 2000-tallet var disse regionene preget av mennesker med ukrainsk opprinnelse som hadde mistet eller skjult identiteten sin i forsøk på å tilpasse seg den russiske imperialistiske modellen. I Sevastopol fantes det på 2010-tallet nesten karikerte uttrykk der enkelte innbyggere forsøkte å framstå som mer russiske enn russerne selv.

Dette kom til uttrykk i dagligtale, i det demonstrative imperialistiske historiesynet, i dyrkingen av sovjetiske militære symboler og i måten man snakket om storhet og den russiske verden på.

Lignende prosesser fantes også i Donbas, der forfatteren ble født og vokste opp. Også der forekom overdrevne uttrykk for russisk identitet. Dette ble ofte kombinert med forestillingen om Moskva som sentrum for makt, penger og sosial status. Mange reiste til Moskva for midlertidig arbeid i håp om økonomisk suksess. Samtidig beskrev de samme menneskene Russland som et samfunn preget av jungelens lov, der mennesker kunne arbeide en hel måned uten å få lønn eller bli utsatt for ran og trusler fra lokale kriminelle grupper.

Her kommer det sentrale paradokset til syne. Til tross for forsøk på å skjule sin ukrainske opprinnelse, bytte språk og assimilere seg, ble mennesker fra Ukraina fortsatt sett på som «khokholy» og behandlet som annenrangs borgere i Russland. Mennesker fra Øst-Ukraina og andre regioner kunne i mange år forsøke å bli en del av den russiske imperieidentiteten uten noensinne å bli betraktet som likestilte med den titulære nasjonen.

Mot denne bakgrunnen framstod den russiske propagandaens snakk om «ett folk» allerede fra starten av aggresjonen i 2014 som kunstig. Russland har aldri søkt likestilling eller brorskap. Målet var å oppløse den ukrainske identiteten for lettere å kunne spre egne narrativer og påvirke menneskers tenkning i landet Russland samtidig førte krig mot.

Med tiden ble det tydelig at mange ukrainere som forsøkte å tilpasse seg den russiske identiteten, selv begynte å formes av den imperialistiske tenkningen. De ble produkter av det samme systemet og begynte deretter å reprodusere dets verdensbilde.

Det finnes et uttrykk om at den verste herren er en tidligere slave. På samme måte blir en av Kremls mest brutale imperialistiske tjenere ofte en person som en gang hadde en annen opprinnelse, men som fullstendig har akseptert den imperialistiske modellen. Dette kan forklare hvorfor russiske militære, offiserer og representanter for sikkerhetsstrukturer så ofte har ukrainske etternavn eller biografiske forbindelser til Ukraina.

Et eksempel er den russiske krigsforbryteren og nåværende generalmajoren Sergej Atrosjtsjenko, som ble født i Ovrutsj i Zjytomyr oblast i Ukraina, flyttet til Russland og bygde sin militære karriere der. Han var en av personene som ga ordre om bombingen av dramateateret og fødeklinikken i Mariupol.

Etter utdanning, karriere og sosial anerkjennelse i Russland begynte slike mennesker å tjene Kremls interesser framfor sin egen opprinnelse. I enkelte tilfeller forsøkte de å vise større lojalitet til Moskva enn russerne selv. Dette gjelder ikke bare ukrainere, men også andre folk som historisk har blitt undertrykt innenfor det russiske imperiesystemet.

Nå pågår en annen prosess

Samtidig pågår det nå en annen utvikling. Jo tydeligere Ukraina viser militær, teknologisk, politisk og moralsk uavhengighet, desto flere mennesker inne i Russland begynner å stille spørsmål ved den imperialistiske verdensforståelsen som lenge har dominert samfunnet. Myten om russisk storhet begynner å miste sin kraft. Mennesker søker etter sannhet, mening, identitet og kontakt med sin virkelige opprinnelse.

Noen begynner å undersøke sin egen familiehistorie gjennom arkiver, gamle dokumenter, fotografier og fortellinger fra eldre slektninger for å forstå hvor familiens historie endret seg eller mistet røttene sine. For noen handler det om deportasjoner, leirer og tvangsforflytninger. For andre handler det om frivillig migrasjon til Russland i håp om et bedre liv som senere viste seg å bli en felle preget av assimilering og imperialistisk påvirkning.

Dette er også en forklaring på hvorfor Kreml i dag forsøker å begrense tilgangen til internett, Telegram, uavhengige plattformer og internasjonale digitale tjenester.

I 2025 vedtok Russland en lov som forbyr overføring av genetisk informasjon til utenlandske aktører innen populasjonsgenetiske og immunologiske studier.

I praksis betyr dette at bruken av DNA-baserte slektsforskningstjenester som MyHeritage og FamilyTreeDNA blir kraftig begrenset. Gjennom slike tjenester har mennesker over hele verden kunnet få kunnskap om sin opprinnelse og finne biologiske slektninger.

Når mennesker får kontakt med omverdenen og begynner å utforske sin egen historie, endrer også synet deres på hvem de er seg. De begynner å gjenoppdage røttene sine og skape nye identiteter og framtidsbilder.

Dette trenger ikke nødvendigvis å føre til en ukrainsk identitet. For noen handler prosessen om en tilbakevending til regional identitet, små folkegrupper eller familiens egen historie. For Moskva utgjør imidlertid enhver alternativ identitet en trussel, ettersom imperiet bygger på at mennesker fortsetter å se seg selv som en del av den såkalte store russiske sivilisasjonen.

Her oppstår et strategisk mulighetsvindu for Ukraina som hittil bare et fåtall har forstått fullt ut.

Endringen av identitet inne i Russland er fortsatt begrenset og fragmentert. Ofte er den skjult også for menneskene selv. Samtidig eksisterer den allerede. Den blir lagt merke til av aktører som arbeider direkte mot det russiske samfunnet, blant annet ukrainske spesialtjenester, frivillige initiativer, frivillignettverk og OSINT-nettverk som InformNapalm, samt organisasjoner som forskningssenteret for sikkerhetsstudier Prometheus, som lenge har arbeidet med etniske ukrainere og andre folk som lever under undertrykkelse inne i Russland.

Den ukrainske politiske nasjonen

De siste årene har det blitt stadig tydeligere at det i Russland finnes mennesker som formelt har russisk statsborgerskap, men som ikke lenger ønsker å identifisere seg med den imperialistiske modellen. Noen av dem er villige til ikke bare å sympatisere med Ukraina, men også til å støtte landet aktivt, til tross for risiko for frihet, status og i enkelte tilfeller livet selv.

Samtidig har Ukraina gradvis begynt å nærme seg et annet prinsipp for nasjonal tilhørighet. Retten til å være en del av den ukrainske politiske nasjonen kan ikke bare avgjøres gjennom opprinnelse eller statsborgerskap, men også gjennom personlig valg, ansvar og handlinger.

Foreløpig handler det først og fremst om enkeltstående historier og lokale initiativer. Samtidig er det mulig at nettopp her formes en av Ukrainas framtidige strategier.

Det handler ikke om forestillingen om «den gode russeren». Et slikt synspunkt lar mennesket bli værende innenfor det samme imperialistiske tankesettet. Det handler derimot om muligheten til å vende tilbake til sin opprinnelse, forstå sannheten om seg selv og strebe etter å bli en virkelig god ukrainer gjennom eget valg, ansvar og tjeneste.

Her kan Ukraina for første gang på mange hundre år begynne å opptre ikke som et objekt for imperialistisk politikk, men som en uavhengig aktør som former en ny tiltrekningskraft.

Kampen om menneskene

Russland har i flere tiår trukket til seg mennesker, kunnskap, ressurser, identitet og historie fra Ukraina. Gjennom russifisering og assimilering har staten forsøkt å innlemme Ukraina i det imperialistiske systemet. De siste årene har denne politikken utviklet seg til en reell demografisk krig mot Ukraina, der sivilbefolkningen blir drept, okkuperte områder avukrainiseres og ukrainske ungdommer tvinges til å forlate landet i søken etter trygghet i utlandet.

Målet er Ukrainas framtidige generasjoner. Barna.

I 2023 utstedte Den internasjonale straffedomstolen en arrestordre mot Vladimir Putin på grunn av den ulovlige deportasjonen av ukrainske barn til Russland. Der forsøker staten å forvandle disse barna til mennesker uten eget minne, egne røtter og egen identitet som i framtiden kan brukes i nye imperialistiske kriger.

Putin gjentar at han er villig til å kjempe til den siste ukraineren. I praksis betyr hans idé om «ett folk» bare én ting. Dette folket må bli russisk.

Kremls folkemordspolitikk har allerede ført til katastrofale demografiske tap for Ukraina. Spørsmålet om hvordan disse tapene skal kompenseres, er samtidig aktuelt og svært smertefullt for det ukrainske samfunnet. Fødselsratene øker ikke, og forestillinger om framtidig innvandring fra Bangladesh har blitt enda et skrekkscenario som forsterkes gjennom informasjonspsykologiske operasjoner.

Samtidig åpner det seg nå en mulighet for Ukraina til å snu utviklingen i motsatt retning. Landet kan slutte å være en demografisk ressurs for imperiet og i stedet bli et land som tiltrekker seg mennesker som er villige til å bryte med den imperialistiske fortiden.

Ukraina kan gjøre dette uten tvang, uten kidnapping av barn, uten omskoleringsleirer og uten etnisk hat. I stedet kan landet vise livskraft, motstandsvilje og framtidstro i kontrast til det sammenfallende imperiet. Dette kan skje gjennom etableringen av et system der mennesker gjennom egne handlinger og eget ansvar kan fortjene retten til å bli en del av den ukrainske politiske nasjonen.

Dette gjelder ikke bare etniske ukrainere i Russland. Den imperialistiske modellen bygger på et stort antall undertrykte identiteter, fra små folkegrupper til mennesker som ikke lenger ønsker å leve i et system preget av løgn, frykt, hatkultur og permanent krig.

Ukraina kan dermed tilby en annen modell. Ikke et erobringsimperium, men en politisk nasjon bygget på deltakelse og felles ansvar. Derfor handler konflikten med Russland ikke bare om territorier. Den handler om mennesker, identitet og hvilken sivilisatorisk modell som på lang sikt vil dominere regionen.

Et strategisk veivalg for Ukraina

Ukraina kan allerede nå ha behov for å utvikle tydeligere og bredere integrasjonsmekanismer for mennesker som er villige til å handle i Ukrainas interesse. Det handler ikke om mennesker som bare forventes å uttrykke anger, men om personer som konkret er villige til å arbeide, ta risiko, hjelpe, tjene og kjempe for Ukraina, samt knytte framtiden sin til landet.

Bare oppfordringer vil ikke være nok. Det ukrainske samfunnet må gjennomføre et omfattende forberedelsesarbeid for å kunne akseptere mennesker fra Russland som framtidige borgere. Dette gjelder både ukrainere som ønsker å vende tilbake til sine etniske røtter, og mennesker som ønsker å bli en del av den ukrainske politiske nasjonen.

Samfunnet er samtidig traumatisert av krigen og preget av dype interne konflikter knyttet til ulike gruppers ulike bidrag til motstanden og den framtidige seieren. På denne bakgrunnen oppfattes spørsmålet om å ta imot mennesker fra fiendens side som særlig følsomt.

Det handler til syvende og sist om samfunnskontrakt og nasjonal konsensus, samt om utviklingen av en langsiktig strategi for å føre menneskelig kapital tilbake. Dersom Ukraina ikke utvikler en samfunnskontrakt med tidligere undersåtter fra Russland som har antiimperialistiske oppfatninger, kan landet i framtiden bli nødt til å håndtere langt vanskeligere integrasjonsproblemer.

Det finnes også mer konkrete problemer. Ukrainas nåværende migrasjonspolitikk framstår på flere måter som kontraproduktiv. Et stort antall utenlandske veteraner som har deltatt i Ukrainas forsvar mot Russland, har i flere år ventet på statsborgerskap. Samtidig finnes det eksempler på deportasjoner der mennesker har blitt overlevert direkte til fienden.

Spørsmålet handler til syvende og sist om statens overlevelsesevne. Byråkratiske hindringer må derfor reduseres for å skape større muligheter for å inkludere mennesker fra andre land i den ukrainske politiske nasjonen. Etnisk tilhørighet kan være en faktor, men må ikke være det eneste kriteriet.

I Ukraina finnes dessuten tusenvis av mennesker som lever i blandede ekteskap med russiske borgere, eller som har tilbrakt store deler av livet sitt i Ukraina, men som på grunn av foreldet lovgivning og byråkratiske hindringer fortsatt ikke kan få ukrainsk statsborgerskap, til tross for at de har bidratt til Ukrainas forsvar og framtidige seier.

Når imperiet begynner å tape

Stater på 2000-tallet konkurrerer ikke lenger bare om territorier. De konkurrerer om mennesker, kompetanse, motivasjon, identitet og fremtidsbilder.

Dersom Ukraina klarer å omdanne deler av imperiets menneskelige ressurser til egen styrke, kan dette bli en av de mest effektive måtene å svekke det russiske imperialistiske systemet innenfra på.

Det handler ikke bare om droner, raketter eller internasjonalt økonomisk press. Det handler om å undergrave imperiets viktigste grunnlag, nemlig forestillingen om at det er mer prestisjefylt, sterkere og mer framtidsrettet å være en del av Russland enn å være seg selv.

I lang tid har det russiske imperiesystemet bygget sin tiltrekningskraft på forestillinger om styrke, historisk storhet og sivilisatorisk overlegenhet. Denne selvforståelsen har påvirket ikke bare mennesker innenfor Russland, men også deler av befolkningen i andre postsovjetiske samfunn. Ukrainas evne til å tilby en alternativ politisk og samfunnsmessig modell blir derfor også en strategisk faktor i konflikten.

Dersom mennesker begynner å oppfatte Ukraina som et land med større frihet, sterkere samfunnsmessig samhold og større respekt for menneskelig verdighet, risikerer den russiske imperiemodellen gradvis å miste sin tiltrekningskraft. I en slik situasjon svekkes ikke bare Russlands politiske innflytelse, men også landets evne til å reprodusere sin egen ideologiske fortelling.

Dette gjelder særlig mennesker som historisk har levd mellom ulike identiteter og kulturelle tilhørigheter. For disse gruppene kan Ukrainas utvikling bli et alternativ til videre assimilering innenfor det russiske systemet.

I dette perspektivet handler krigen ikke bare om frontlinjer, territorier eller militære ressurser. Den handler også om hvilken samfunnsmodell mennesker frivillig velger å identifisere seg med.

Det er i dette øyeblikket imperiet virkelig begynner å tape.

Ytterligere artikler av InformNapalm

• CYBINT-operasjon mot Gonets, Russlands svar på Starlink
• Den russiske generalstaben forbyr bruk av Telegram i de væpnede styrkene
• Poljus-24: Cyberoperasjon knyttet til Russlands kjernefysiske styrker

Deling og gjenpublisering med kildehenvisning er velkomne. Creative Commons – Attribution 4.0 International – CC BY 4.0. Følg oss på Facebook og Twitter.

InformNapalm har ingen økonomisk støtte fra noen regjering eller sponsor. Våre eneste støttespillere er individuelle frivillige og lesere. InformNapalm kan også støttes gjennom månedlige minidonasjoner via BuyMeACoffee.