Syv år etter den russiske invasjonen av Krimhalvøya, vet hele verden allerede med sikkerhet at okkupasjonen ikke var en spontan reaksjon på den politiske situasjonen i Ukraina. Angrepet var en gjennomtenkt invasjon planlagt av ledelsen i det russiske sørlige militære området.

InformNapalm publiserer en analytisk gjennomgang av hendelsene i 2014, tidligere publisert av nyhetssiden Український Тиждень. Materialet er supplert med bilder og temakoblinger til ulike OSINT-studier.

Okkupasjonskontingenten på Krim

Russerne visste nøyaktig hvordan de skulle fortsette og hvilke styrende organer de ville opprette. De visste til og med av hvem de ville bli bemannet og hvordan de ville bli legalisert. Det samme gjaldt grupperingen av tropper og styrker som skulle dannes på den okkuperte halvøya. Det ble gjort beregninger på sammensetningen av styrker, underordnede, kommando- og kontrollsystemer og hvilke ressurser som var nødvendige.

Planene var å bygge opp styrkene på Krimhalvøya på grunnlag av enheter og formasjoner av Svartehavsflåten som eksisterte på Krim frem til 2014. I samsvar med en avtale mellom Ukraina og Russland om tilstedeværelsen av Svartehavsflåten på Krimhalvøya var flåten allerede basert i området. Den sovjetiske Svartehavsflåten og andre militære formasjoner fram til 1991 hadde blitt vedtatt som den grunnleggende strukturen da dette krevde minimale tiltak for å gjenopprette base- og kommandosystemer. Under Krim-angrepet ble det imidlertid gjort justeringer av de tidligere planene.

Foto: Dynamikken av militariseringen av den midlertidig okkuperte Krimhalvøya. Analyse av det ukrainske oppdraget til OSSE. 

Integrering av frivillige avhoppere for å redusere spenninger

For det første, for å dempe sosiale spenninger og ikke skape en femtekolonne blant militærpersonellet fra de tidligere ukrainske væpnede styrkene, bestemte okkupantene seg for å integrere frivillige avhoppere i det russiske forsvaret. For det andre, da Ukraina kom seg etter det første angrepet og begynte å forsvare seg i øst, ble det nødvendig for okkupantene å danne en styrke på Nord-Krim. Styrkens oppgave var å slå til mot Ukrainas væpnede styrker på fastlandet, eller å avvise et motangrep i et forsøk på å befri halvøya. Først ble det opprettet en midlertidig styrke basert på tildelte luftbaserte og motoriserte infanterienheter, deretter en permanent kontingent. Til slutt, på grunn av kapasiteten hos det russiske militærindustrielle komplekset og endringer i den geopolitiske situasjonen, måtte okkupantene forlate noen av planene. Slik ble den interspesifikke grupperingen av de russiske okkupasjonsmaktene på Krimhalvøya dannet.

Ifølge informasjon fra Ukrainas væpnede styrker er det totale antallet russiske tropper og styrker på Krim fra begynnelsen av 2021 omtrent 32,5 tusen. Dette inkluderer sjø- og luftkomponenten på opptil 21 tusen mann og landkontingenten på mer enn 11,5 tusen, inkludert de som er lokalisert på rotasjonsbasis.

Sjefen for den ukrainske marinen, kontreadmiral Alexei Neizjpapa, sier Russland har gjort den autonome republikken Krim til en mektig militærbase. På syv år har antall fartøy og ubåter økt med 45%. Totalt antall skip er 58, inkludert 13 transportører av kryssermissiler “Kalibr”. Ifølge ham er antallet russiske jagerfly og helikoptre tredoblet. Antall stridsvogner nådde nesten 40 enheter. Antall pansrede kampvogner økte seks ganger, og flere missilsystemer 6,5 ganger.

Det totale volumet av den russiske Svartehavsflåtens ildkraft på Krimhalvøya når det gjelder rekkevidde. Foto: Український Тиждень. 

Militær utvikling på Krimhalvøya

I syv år har russerne transportert våpen til Krim og forvandlet halvøya fra et kursted til en offensiv militærbase. Og Russland fortsetter å overføre våpen enn i dag. For eksempel lovet den militærpolitiske ledelsen nylig å øke antall tropper på Krimhalvøya til 45 tusen de neste årene.

Det første man må være oppmerksom på er økningen i rakettangrepspotensialet, hovedsakelig på grunn av bærere av “Kalibr” NK/PL kryssermissiler med en rekkevidde på 220 til 300 km. I tillegg er det marine sjømålsmissilsystemet “Bal” med en rekkevidde på 120 km og “Bastion” (300 km) stasjonert langs kysten.

En av de viktigste operasjonelle og strategiske egenskapene hos alle militære flåter er “total salve”, dvs. mengden eksplosiver som ble avfyrt i den første salven sammenlignet med eiendelene til hele flåten. Så langt er den totale salven for Svartehavsflåten med missiler 73 tonn. Dette er en viktig parameter som ikke bare skal gi bekymring for Svartehavslandene, men også følges av NATO-partnere i den sentrale og østlige delen av Middelhavet. Spørsmålet er hvorfor og hvordan har kamppotensialet økt så mye?

Hovedskipet fra Prosjekt 11356, Admiral Grigoryevistj, returnerer til Sevastopol fra en sjøreise i Middelhavet i desember 2016. Foto: Russlands forsvarsdepartement.

Forsterkning med fregatter og patruljefartøy

For det første har kamppotensialet økt ved å utvide marinen med fregatter og patruljefartøy fra Prosjekt 11356. Dette viser igjen at forsterkning av Svartehavsflåten på Krimhalvøya var planlagt lenge før okkupasjonen. Prosjekt 11356 er neste trinn i Prosjekt 1135M, utviklet for den indiske marinen. Det var for India at seks fregatter i Talvar-klassen ble bygget mellom 2000 og 2010 på Baltijskij og Jantar (Kaliningrad) verft i samarbeid med det ukrainske statseide selskapet Zorja-Masjprojekt. Deretter bestemte russiske myndigheter seg for å utvikle en serie for sin egen flåte. Mellom 2010 og 2013 ble ytterligere seks skip bygget i Kaliningrad. Før 2014 ble ukrainske gassturbiner levert til tre av dem, og to år senere kom gassturbinene tilbake til Ukraina på fiendens skip. På grunn av den ukrainske embargoen som ble pålagt etter den russisk-ukrainske væpnede konflikten, kunne tre skip ikke bygges.

Ubåten Velikij Novgorod fra Prosjekt 636 i Sevastopolbukten, mars 2019. Foto: Russlands forsvarsdepartement. 

Den andre komponenten, som betydelig økte kamppotensialet til Svartehavsflåten, var ubåter fra Prosjekt 636. Før 2014 var det de facto en enkelt ubåt i Alrosa-klassen per Prosjekt 877V. Den andre eksisterende ubåten B-380 trenger ikke å bli oppført som en kampenhet, da den var permanent under reparasjon. Dette ble ansett å være åpenbart utilstrekkelig for Svartehavet. Og i 2010 bestemte den russiske marinekommandøren seg for å bygge seks ubåter under Eksportprosjekt 636, som er en fortsettelse av Prosjekt 877 Varsjavjanka. På grunn av Ukrainas våpenembargo mot den russiske Svartehavsflåten ble en ny base valgt for ubåtbrigaden. Byggingen av ubåter ble flyttet til Novorossijsk på fastlandet. Ubåtene ankom deretter Svartehavsflåten i løpet av andre halvdel av 2014 til slutten av 2016. Selv om den nyopprettede fjerde ubåtbrigaden nå holder til i Novorossijsk, bruker de mye tid på å fortøye i Sevastopolbukta.

Foto: Korvetten Serpukhov fra prosjekt 21631 ved munningen av Sevastopol-bukten, mars 2016. Foto: Russlands forsvarsdepartement. 

Mindre patruljebåter og korvetter

På grunn av de begrensede mulighetene for produksjon av skip i den “fjerne marine sonen”, har Russland de siste årene spesialutstyrt Svartehavsflåten med mindre patruljebåter og korvetter. Siden 2015 har flåten blitt utvidet med seks korvetter fra Prosjekt 21631 (Buyan-M-klasse), bygget for Svartehavsflåten og Østersjøflåten. De bygges ved verftet Zelenodolsk i Tatarstan og ferges langs de indre vannveiene til Azovhavet og Svartehavet (de to første ble overført til Østersjøflåten). Den siste Grajvoron-korvetten ankom marinen 30. januar i år. I fremtiden vil ytterligere en eller to båter fra dette prosjektet bli levert til Svartehavsflåten.

I tillegg til korvetter produserer anlegget i Zelenodolsk også patruljebåter for Svartehavsflåten, spesielt Prosjekt 22160 (Vasilij Bykov-typen). Siden 2018 har flåten blitt utvidet med fire båter fra dette prosjektet. Den siste, Sergei Kotov, ble sjøsatt 29. januar og seks båter er planlagt til slutten av 2023. Den tredje serien bygges ved Zaliv-verftet i Krim-byen Kertsj. Dette burde ikke bare være en grunn til utvidelse av internasjonale sanksjoner mot verftet, men også gjenstand for forhandlinger mellom Ukraina og landene rundt Svartehavet for å begrense disse båtene til deres territoriale hav. Spesielt bør Tyrkia forby Bosporos for dem.

Sjøsetting av patruljebåten Sergei Kotov fra Prosjekt 22160 ved Zaliv-verftet, januar 2021. Foto: Russlands forsvarsdepartement. 

Bakkestyrker på Krimhalvøya

Å øke grupperingen av russiske marinefartøy i Svartehavet er en alvorlig trussel mot nabolandene. Men for Ukraina er det også ekstremt farlig at det blir dannet en offensiv gruppering av bakkestyrker på Krimhalvøya.

Antall bakkestyrker på Krim er mer enn 11,5 tusen, det vil si mer enn en tredjedel av den totale militære kontingenten på halvøya. Bakkestyrkene består bare av hær-enheter, fallskjermjegere og marinesoldater, unntatt forskjellige paramilitære formasjoner som Rosgvardija.

Dette er en operativ taktisk allianse av bakkestyrker, underlagt marinen. De kan utføre militære operasjoner alene eller som en del av forskjellige grupperinger av marine styrker. Dette konseptet med å underordne hele forsvarsstyrken til sjefen for marinen ble først brukt tidlig på 2000-tallet i Østersjøen. På den tiden var alle enheter i Kaliningrad-enklaven underlagt sjefen for Østersjøflåten. Etter okkupasjonen av Krimhalvøya ble den logiske konklusjonen nådd å grunnlegge Østersjøflåtens 11. Armékorps i Kaliningrad (april 2016). Deretter, i 2017, Svartehavsflåtens, Nordflåtens og stillehavsflåtens hærkorps.

22. Hærkorpset i Simferopol

22. Hærkorpset med base i Simferopol inkluderer ① 126. Kystbrigaden, militærenhet 12676, landsbyen Perevalnoje. Brigaden er dannet på grunnlag av den integrerte ukrainske 36. Marinebrigaden. ② 126. Rekognoseringsbrigaden, militærenhet 67606, Sevastopol. Enheten er dannet på grunnlag av REC-senteret for den ukrainske marinen, samt luft- og militære etterretningsenheter. ③ 126. Artilleriregimentet, militærenhet 87714, landsbyen Perevalnoje. Brigaden er dannet på grunnlag av den 406. Brigadeartillerigruppen av den ukrainske marinen. ④ 126. Luftforsvarsregimentet, militærenhet 83576, Sevastopol. ⑤ 126. CBRn-regimentet, militærenhet 86862, Sevastopol og andre støtteenheter.

⑥ Enheter av 810. Marinebrigaden (for det meste taktiske enheter i luftbårne og motoriserte riflebrigader) er også underordnet hærkorpsets hovedkvarter. Styrkene roterer som en del av en angrepsenhet på Nord-Krim og består av opptil 1,5 tusen mann.

Oppgaver for 11. og 22. Hærkorpset

Oppdragene for det 11. og 22. Hærkorpset er de samme. Begge utfører defensive og offensive militære operasjoner langs kysten, både uavhengig og i samarbeid med tropper fra henholdsvis de vestlige og sørlige militærdistriktene. Og hvis det 11. Armékorpsets hovedoppgave er å erobre Suwałki-korridoren som forbinder de baltiske landene med Polen og resten av NATO, så er Krim-troppens oppgave å erobre vannreservoaret i Kakhovka. En annen oppgave er å gjennomføre en offensiv i retning Melitopol (det ukrainske fastlandet). For dette, ifølge det russiske militæret, har 22. Armékorpset alt det trenger, fra rustning til kraftige robot- og artillerienheter.

Et karakteristisk tegn på forberedelser for offensive kampoperasjoner anses å være omfordeling av spesifikke enheter nær grenseområdet.

På Dzjankoj lufthavn i januar 2015 ble det 39. Helikopterregimentet dannet med Ka-52 rekognoserings- og angrepshelikoptre (1 skvadron), Mi-35 og Mi-28 angrepshelikoptre (2 skvadroner) og Mi-8AMTSh (3 skvadroner). I 2016 og 2017 ønsket okkupantene også å flytte luftangrepbataljonen fra det 97. regimentet i den 7. Luftbårne divisjonen til Dzjankoj, på grunnlag av hvilken de ville danne et eget luftbåret angrepsregiment. Av en eller annen grunn er disse planene ennå ikke realisert, men ideen om å danne en egen luftbåren enhet i strukturen “Luftangrepregiment – Luftbeskyttelsesregiment” er ganske logisk og er ikke helt begravet.

To Su-30M2 lander på Balbeks flyplass etter en flytur fra regionen Kuban regionen, desember 2018. Foto: Det russiske forsvarsdepartementet. 

Stjålet luftrom

I løpet av syv års okkupasjon har Russland opprettet en pålitelig “beskyttende kuppel” over Krim gjennom et kraftig luftvåpen og bakkeforsvarssystem. Vi snakker hovedsakelig om opprustningen av ulike regimenter på Krim, som Ukraina hadde bevæpnet med S-300PS og nye S-400 luftvernmissilsystemer. Samtidig har beskyttelsessonen mot fiendtlige fly økt fra 75-150 km til 400 km. Russerne kan faktisk slå ut jagerfly i Ukraina før de når linjen for å bruke våpen.

Antall jagerfly basert på flyplassene på Krim har også økt i størrelse (når det gjelder antall fly tre ganger). Dette er jagerfly Su-27SM og Su-27P, Su-30M2 angrepsfly på Belbek lufthavn i Sevastopol. På Gvardeiskoje lufthavn (Ostrjakovo), ved Svartehavsflåtens 43. Angrepsflyregiment (2 skvadroner Su-30SM, 12 stk. – Su-24M / MR, 12 stk.), som ble flyttet til Saki (Novofedorovka), ble det 37. blandede luftfartsregimentet (2 Sta Su-24, 12 stk. – Su-25, 12 stk.) dannet.

Tu-22M3 bombefly

Når det gjelder rykter om at Tu-22M3-bombefly vil bli overført til Krim, er dette ingenting annet enn en fabel for å skremme NATO. Tu-22M3-fly var basert på flyplassene Gvardeiskoje, Saki, Oktjabrskoje og Veseloe frem til 1991.

Poenget var at bombefly fra Krim-flyplasser ville angripe NATO-baser i Middelhavet under den kalde krigen. Hovedmålet var da den amerikanske sjette flåten i Napoli, som kunne angripe Bulgaria og Romania. I dag er Romania og Bulgaria medlemmer av NATO, godt beskyttet av allierte luft- og rakettforsvar. Dermed vil mål i Middelhavet ikke være relevant for Russlands strategiske bombefly. For å bruke våpen uten å komme inn i fiendens luftforsvarssone, må en Tu-22-bomber (fra en Krim-flyplass) fly mot Russland og Azovhavet, og etter en skarp “sving”, åpen ild like over Krim. Det er mulig at Tu-22 vil fly til Krim fra flybaser i Russland, men de vil være demonstrative og tjene til å trene mannskaper.

En Tu-22M3-bomber tar av. Foto: Dmitrij Pitsjugin, GFDL. 

Det svake punktet i Svartehavsflåten er mangelen på modernisering av anti-ubåt-utstyr. Antall foreldede Be-12-Amfibiefly øker stadig i antall. Det er bare fem amfibiske fly igjen i varierende grad av beredskap som en del av Svartehavsflåtens 318. Regiment for blandet luftfart i Katsja. Den russiske produksjonsindustrien har ikke klart å tilby en moderne erstatning. Et enkelt marint rekognoserings- og ubåtjagerfly Il-38N, som ble flyttet til Jejsk 2017, kan heller ikke erstatte dem.

Feriested med atomvåpen

Når vi snakker om militariseringen av Krim, kan man ikke ignorere problemet med tilstedeværelsen av atomvåpen på halvøya, til tross for at det i dag er mye spekulasjoner om dette.

Ifølge forfatteren av denne artikkelen var det, er og vil det være atomvåpen i Svartehavsflåten. Vi snakker imidlertid om taktiske atomvåpen. For å forstå problemet må man skille mellom strategiske og taktiske atomvåpen. Strategiske atomvåpen tilhører atomkrafttriaden, som inkluderer interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), ubåtbaserte ballistiske missiler (SLBM) og atomvåpen for strategisk luftfart. Det finnes ikke strategiske atomvåpen på Krim. Men hvis vi snakker om taktiske våpen med et kjernefysisk missilstridshode (BRBM), kan de i marinen være alt fra cruisemissiler til torpedoer og reaktive synkende bomber. Det er ingen store forskjeller mellom missiler med et konvensjonelt stridshode og et kjernefysisk stridshode. Nesten alle moderne bakkebaserte luftvernsystemer kan også ha kjernefysiske stridshoder.

Det er kjent at Svartehavsflåten tidligere hadde taktiske atomvåpen som ble lagret, betjent og utstyrt ved det 820. Lagringsanlegget / sektor “C” i Balaklava og i Kara-Koba-dalen nær landsbyen Sakharnaja Golovka. Etter 1994 ble ammunisjonen fjernet, enhetene ble oppløst og bygging av et atomarsenal begynte i Krasnodar-territoriet i Russland.

Det er imidlertid en ting å overføre atomvåpen og en annen å ha ammunisjonen ombord klar til bruk. Ifølge instruksjonene må Moskva-cruiseren ha minst åtte missiler, hvorav to har atomvåpen. Ubåten Alrosa har seks torpedoer, hvorav den ene har atomvåpen. Tidligere hadde ikke Ukraina muligheten til å kontrollere tilstedeværelsen av atomvåpen på russiske skip stasjonert i Sevastopolbukten. Men slike spørsmål kan beregnes med indirekte tegn.

12. Direktoratet, Svartehavsflåtens sjette spesialavdeling. Lenin Street 27, Sevastopol. Foto: Wikimapia. 

12. Direktoratet i Sevastopol

Direktorat 12 er ansvarlig for driften av atomvåpen i marinen, sikrer beskyttelse mot stråling og beskytter atomanlegg mot terrorister. Det er interessant at det finnes et unikt Ka-27E-helikopter ved 872. Helikopterregiment på Katsja lufthavn.

Foto: Ka-27E-helikopter ved det 872. Helikopterregimentet på Katsja flybase. 

Dette er et spesielt strålingsrekognoseringshelikopter utstyrt med veldig sensitivt utstyr for rekognosering av lekkasje av radioaktivt materiale og kjernefysisk ammunisjon på skip fra en avstand på opptil 3 km. Fram til 2014 fløy denne Ka-27E ukentlig over Sevastopolbukten og fortsetter til i dag. Derfor kan det trekkes noen konklusjoner av dette.

Når man skal evaluere den militære grupperingen på den okkuperte halvøya, bør man ikke glemme at Krim ikke er en egen stat, og at Svartehavsflåten ikke er dens væpnede styrke. Krim-kontingenten er bare en del av Russlands forsvarsstyrke. Og i tilfelle av en væpnet konflikt, vil det være samarbeid med andre enheter i de russiske væpnede styrker.

Artikkelen er skrevet av Pavel Lakiitsjuk, leder for sikkerhetsprogrammet ved Senter for globale studier (Strategi XXI).

Les også

• En russisk radarstasjon KASTA-2E1 51U6 er blitt oppdaget i Donbas
• Informasjon om bruk av russiske TOS-1 rakettartillerisystemer i Donbas
• Russlands hær viser hvordan den forbereder seg på å bryte folkeretten

Distribusjon og opptrykk med henvisning til kilden er velkommen! Creative Commons – Attribution 4.0 International – CC BY 4.0. Følg oss på Facebook og Twitter. Les mer om hvordan Du støtter InformNapalm.